Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2013

Rentekompensasjonsordningen. OK, ett litt «kjett» ord, vi prøver med en enkel forklaring:

I perioden 2009-2016 satser regjeringen 15 milliarder kroner på blant annet rehabilitering og nybygging av skoler ved at kommunene slipper renteutgifter. I dag er ordningen DOBLET, og den gjelder fram til 2018. I rene kroner betyr det at Elverum kommune kan håpe på over 80 millioner kroner i rentefritak når vi satser sterkt på skole…først og fremst med «nye Lillemoen skole» og med ny skole i sentrum.

Statsminister Jens Stoltenberg sier i dag at dette handler om en regjering som satser på velferd og utvikling framfor skattelette i åra framover. Som gruppeleder for Elverum Arbeiderparti støtter jeg selvsagt alt som sies fra den kanten, rett og slett fordi det slår direkte inn i høstens budsjettdebatt i vår egen kommune med friske skolepenger!

I ei tid med fokus på lokale skattekutt og «mager» kommuneøkonomi er det bra at noen av oss lanserer andre løsninger. Vi trenger mange millioner til investeringer i Elverum i de nærmeste åra, fordi det er behov for mer satsing i skolen og velferden.

Da nytter det ikke at Høyre lanserer et statsbudsjett med 16 millioner kroner MINDRE til Elverum kommune sammenlignet med regjeringens opplegg i årets statsbudsjett, i tillegg til at vårt eget borgerlige flertall i Elverum fortsetter nedbyggingen av sjølstyrte inntekter.

Skal vi videre oppover og framover må vi satse sammen, folkens. Derfor er det bra med doblet rentekompensasjonsordning for Elverum, og at vi bruker de store pengene på slike store samfunnsoppgaver framfor at de fjernes fra fellesskapet i form av skattekutt.

Hva mener DU? Send meg gjerne dine innspill og kommentarer på facebook!

Reklamer

Read Full Post »

Rentekompensasjonsordningen. OK, ett litt «kjett» ord, men vi tar det litt enkelt:

I perioden 2009-2016 satser regjeringen 15 milliarder kroner på blant annet rehabilitering og nybygging av skoler ved at kommunene slipper renteutgifter. I dag er ordningen DOBLET, og den gjelder fram til 2018. I rene kroner betyr det at Elverum kommune kan håpe på over 80 millioner kroner i rentefritak når vi satser sterkt på skole…først og fremst med «nye Lillemoen skole» og med ny skole i sentrum.

Statsminister Jens Stoltenberg sier i dag at dette handler om en regjering som satser på velferd og utvikling framfor skattelette i åra framover. Som gruppeleder for Elverum Arbeiderparti støtter jeg selvsagt alt som sies fra den kanten, rett og slett fordi det slår direkte inn i høstens budsjettdebatt i vår egen kommune med friske skolepenger!

I ei tid med fokus på lokale skattekutt og «mager» kommuneøkonomi er det bra at noen av oss lanserer andre løsninger. Vi trenger mange millioner til investeringer i Elverum i de nærmeste åra, fordi det er behov for mer satsing i skolen og velferden.

Da nytter det ikke at Høyre lanserer et statsbudsjett med 16 millioner kroner MINDRE til Elverum kommune sammenlignet med regjeringens opplegg, i tillegg til at vårt eget borgerlige flertall i Elverum fortsetter nedbyggingen av sjølstyrte inntekter.

Skal vi videre oppover og framover må vi satse sammen, folkens. Derfor er det bra med doblet rentekompensasjonsordning for Elverum!

Hva mener DU? Send meg gjerne dine innspill og kommentarer på facebook!

Read Full Post »

Østlendingen skriver på lederplass at Arbeiderpartiet og undertegnende mener at 1.mai-parolenes innhold er et argument for at kommunen skal gi det politiske arrangementet økonomisk støtte. Det er selvsagt feil. Vårt poeng er at når store deler av det politiske miljøet aktivt slutter opp om 1.mai som en offentlig høytidsdag, så er det naturlig at flere av oss også blir med når LO skal betale regninga. Arbeiderpartiet synes det er et rimelig ønske når LO søker om 30 000 kroner til korpsmusikken, fordi det er en del av det upolitiske programmet som skaper stemning og høytid på sjukehjemmene og flere andre steder i kommunen denne dagen.

Selvsagt er det ikke opplagt at LO skal få denne støtten helt eller delvis. Det handler om vurdering og skjønn. De borgerlige vendte tommelen rett ned, samtidig som det ble ekstrabevilget 50 000 kroner til håndballen som trenger mer penger for å spille i Champions League. Deretter ble det bevilget 10 000 kroner til Elverum Hopp, slik at de skulle slippe å betale den kommunale avgiften som følger ved graving på offentlig vei. Her er det også brukt vurdering og skjønn. Elverum Arbeiderparti er uenig i skjønnet som ble brukt i disse sakene i siste formannskapsmøte.

Avslutningsvis skriver avisen i sin leder sist lørdag at «vi kan egentlig ikke tro at Elverum AP på ramme alvor mener at parolene under arbeidernes internasjonale kampdag skal tilpasses det til enhver sittende politiske flertallet, for på den måten etterpå å kunne belaste fellesskapet med regninga». Det er godt redaktøren ikke tror det, for det er temmelig opplagt at det ikke er slik.

For øvrig handler denne og lignende saker ikke om at vi «belaster fellesskapet», men snarere beriker det.

Read Full Post »

«-Si det beste og det verste med jobben din, Ingvar». Det var omtrent slik Pia sa det, den siste dagen i India nå i slutten av mai. Pia Skjelstad med bloggen Pias Verden, invitert på prosjektbesøk til India med oss i FORUT. Et ganske spontant spørsmål som henger som et ekko etter nok en arbeidsreise til et av våre prosjektland i Asia og Afrika. Ok, her er mitt ærligste svar:

Det beste er å kjenne på den følelsen som handler om at jeg har venner og gode arbeidskolleger i Nepal, India, Sri Lanka, Malawi og Sierra Leone. Folk jeg kjenner, og som kommer smilende mot meg og vet at jeg bruker en skvett melk i kaffen. Laksha i Bangalore som trekker meg til side for en alvorsprat. Madalitso i Lilongwe som ler av at jeg bare spiser oljestekte poteter når vi stopper langs veien til en av landsbyene fordi jeg synes kjøttet minner mest om innvoller. Lucinda i Freetown som ler av de samme vitsene som meg. Sumnima i Katmandu som lurer på når jeg kommer tilbake til Nepal. Indrani på seks år som viser fram karakterkortet sitt fra skolen.

Selv etter mange år i FORUT kjenner jeg på en ekte go’-følelse når jeg ser hva vi får til sammen med barn, ungdommer og deres familier i noen av verdens fattigste områder. Områder med spor av brutal krig og enorm ødeleggelse, der jeg ser at vi sammen går løs på de nye dagene: de som handler om gjenoppbygging, forsoning, skolegang og en gryende tro på at framtida kan bli annerledes. Bedre.

Det beste er når Sheila og jeg sitter på en sval og støvete gårdsplass langt sør i India med et mylder av barn rundt oss. Vi snakker om hvordan vi sammen hjelper og støtter disse barna som for noen dager siden eller noen måneder siden ble reddet ut av barnearbeid, utrygghet og overgrep. Jeg kjenner på det beste med jobben når jeg hører hvordan mine kolleger i flere land daglig går til aksjon for utsatte, lutfattige og krenkede barn som har de samme lengsler og håp som mine barn når de får drahjelp i livet. Det handler om en følelse av at man kan gjøre en forskjell, Pia. Det er det aller beste med jobben min.

Det verste er når sporene av krig, faenskap og ødeleggelse blir overveldende. Den gangen jeg stoppet på vei inn på et barnehjem for foreldreløse barn på østkysten av Sri Lanka. Der hadde alle mistet familiene sine i tsunamien, og flere var uten kjent identitet. Det var bare noen dager siden katastrofen og barna spurte fortsatt etter mamma og pappa og forsto ikke hvorfor de var alene, fortalte tolken.

Jeg kjente en stor og svart klump i magen, og gikk tilbake til bilen. Det er tungt når vi kjører gjennom utbrente og overgrodde landsbyer som er oppgitt av de som bodde der fordi krigen kom. Når jeg sitter med noen flotte jenter på et datakurs i millionbyen Bangalore som gråter fordi livet er så fryktelig vanskelig og krevende. Alle i rommet vet at vi skulle ha gjort så mye mer for mange flere. Da kan jeg kjenne på noe av det verste.

Det verste er på veien tilbake til hotellet, når en gutt jeg ikke kjenner på fire år spinger rundt beina mine og peker på mamma og lillebror borte ved en plastkopp på fortauet. Jeg ser en liten hånd og to raske bein i dårlige sandaler mens jeg fortsetter mot hotellet. Så tenker jeg på han på fire år hjemme i mitt eget hus. Akkurat da kan jeg kjenne på en stor følelse av utilstrekkelighet og kynisme.

Akkurat da vet jeg at jeg skal puste med magen og tenke på mine gode kolleger og alle de vi faktisk får til ting sammen med. Gutten på fire år står der fortsatt, men jeg ser også den innsatsen som skjer. En innsats som strekker seg fra bistandsbudsjetter til nødhjelp og langt inn i det dypeste av våre liv fordi vi tror på det vi gjør. Innsatsen handler om sånne som Chandru, småbarnsfaren i en av slummene i India som jeg kan snakke barneoppdragelse med fordi vi har barn i samme alder. Chandru og jeg som er så like og ulike på en gang. Han som står igjen i ekstrem fattigdom når jeg reiser tilbake til Norge.

Jobben min handler ikke om milde gaver til de fattige, det handler om et fantastisk samarbeid med folk som trekker seg sjøl ut av fattigdomsfella når vi også tar litt av ansvaret for at verden skal bli et litt bedre sted for flere.

Der har du det, Pia. Det beste og det verste.

Read Full Post »

%d bloggere like this: